Ta opp bekymringen med din leder, for refleksjon, eventuelt med andre fagpersoner i egen enhet for å drøfte bekymringen og avklare veien videre. Er det grunn til bekymring? Hvor alvorlig er bekymringen? HVA gjør vi og HVEM skal eventuelt kontaktes? 

Dersom det ikke er grunn til bekymring, følges ikke saken videre opp utover ordinær drift. 

Dersom du ikke er enig etter drøfting med leder eller andre fagpersoner og du fortsatt er bekymret, har du et selvstendig ansvar for å melde fra. Leder har ansvar for å støtte og å stå foran dersom den ansatte melder, selv om leder selv ikke er enig. 

Viktig: Alltid samtale med foreldre og eventuelt barnet (dersom det ikke er mistanke om seksuelle overgrep og vold)

Trykk her for hjelpeskjema for konkretisering og vurdering av bekymringen (PDF, 208 kB)

Hvem skal delta?

• Vurder hvem det er relevant å ha med i selve samtalen; begge foreldrene samlet eller hver for seg?
• Dere bør alltid være to til stede i den nødvendige samtalen, og den ene av dere bør være lederen.
• Unngå å stille med flere enn to personer på møtet.
• Er det behov for tolk?

Innhold

• Forbered dere på innholdet. Hva er målet med samtalen?
• Tenk over om det er noe dere frykter kan skje.
• Øv dere på forhånd i å finne ord, setninger og formuleringer som er både respektfulle og imøtekommende, uten at dere blir upresise.
• Si: «Kan dere fortelle litt om hvordan dere opplever familielivet deres?» Ikke si: «Har dere problemer i familien?»
• Avklar roller i møtet på forhånd.

Det kan oppleves vanskelig å ha en samtale med foreldre om bekymring for deres barn. Det er forståelig, men samtalen med foreldrene er i de fleste tilfellene helt nødvendig for å kunne identifisere barnets problemer. Her er noen tips til hvordan samtalen kan planlegges og gjennomføres for at det skal være enklere å få til et konstruktivt samarbeid med foreldrene. NB! Ikke ved mistanke om vold/overgrep.

Vi hjelper barna best gjennom deres egne foreldre/foresatte. Å få til en dialog med foreldrene/de foresatte er det første og viktigste premisset for et godt resultat. Når våre samtaler er preget av omsorg for alle familiens medlemmer, så er mulighetene for dette større.

Det er sårbart for de fleste å skulle snakke om sin egen situasjon og om hvordan den påvirkes. En samtale som både rommer plass til den enkelte og samtidig normaliserer den situasjonen familien befinner seg i, kan være hjelpsomt og gjør det lettere for alle parter. En slik samtale kan minne mye om «den gode samtalen», slike samtaler vi alle har opplevd, hvor vi føler oss lyttet til, forstått og verdsatt.

Samtaler med foreldre om deres barn er gode tiltak på flere plan. Vi blir kjent med barna, familien og hvordan foreldrene er som foreldre. Vi får også et innblikk i hvordan barna har det med mamma eller pappas situasjon. Ikke minst er egne samtaler en god metode til å få foreldrene til å fokusere på sine oppgaver som foreldre.

Det er viktig at samtalen mellom foreldrene og den profesjonelle er planlagt og godt forberedt. Samtalen tar utgangspunkt i en bekymring som er basert på konkrete og systematiske observasjoner. Målet med samtalen er å etablere et samarbeid med foreldrene rundt tiltak som kan bedre barnets/elevens situasjon. Det er viktig å ta opp bekymringen med den det gjelder på en respektfull måte, og samtalen krever gjensidig tillit og tålmodighet.

Selve samtalen

• Ønsk foreldrene velkommen og anerkjenn dem for at de er kommet.
• Gjennomgå rammene for møtet (dagsorden og tidsplan).
• Orienter om at det skrives referat fra samtalen, og at foreldrene får kopi av denne.

Presenter og drøft bekymringen

• Husk at det er en bekymring dere skal formidle – ikke en anklage. Det er viktig at dere ikke på forhånd har bestemt hva problemet består i. Vær nysgjerrige og lyttende.
• Beskriv bekymringen; konkrete observasjoner og hvor lenge de har vart (unngå å sitere barnet direkte av hensyn til barnets lojalitet overfor foreldrene).
• Spør foreldrene om de kjenner igjen observasjonene dere har gjort. Gi rom for foreldrenes synspunkter og opplevelser. Hva har de opplevd og observert? Hva er deres bekymring?
• Gi rom for tenkepauser.
• Hold fokus på barnet, men vær åpen for at barnets manglende trivsel kan ha sammenheng med eventuelle vanskeligheter i familien (fysisk sykdom, psykisk helseproblematikk, rus, alkohol, skilsmisse osv.).

Avslutning

• Spør foreldrene hvordan de opplevde samtalen. På den måten kan dere få et bilde av hvordan foreldrene har forstått bekymringen og budskapet i samtalen.
• Oppsummer.
• Avtal hvilke endringer dere ønsker skal skje og hvem som gjør hva. Presiser hva dere må gjøre hvis ikke de ønskede endringer skjer.
• Avtal hvordan barnet skal orienteres om samtalen.
• Avtal eventuelt et oppfølgingsmøte

Reaksjoner evt. trusler eller vold

Dersom foreldrene blir sinte og kommer i forsvar – prøv å beholde roen og gi dem tid til å gi uttrykk for frustrasjonen. Uttrykk forståelse for at samtalen kan oppleves ubehagelig, men hold fast på at den er nødvendig, og at det er din jobb å gjennomføre den. Når det passer, vend tilbake til samtalens tema.

Det forekommer sjelden trusler i samtaler med foreldre. Dersom personalet skulle bli truet, skal det straks meldes fra til virksomhetens leder, og denne skal vurdere om episoden skal meldes til politiet. Sørg alltid for å notere ned hva som har skjedd og hva som er sagt så nøyaktig og detaljert som mulig.

Å snakke med barn om vanskelige tema krever trygge voksne. De voksne må ta barnet på alvor slik at det opplever å bli møtt med respekt. Barn snakker best med voksne de kjenner godt. Hvis det er flere hjelpere involvert, er det viktig at de samarbeider slik at den som har best relasjon til barnet snakker med det. Samtalen kan oppstå spontant i forbindelse med at barnet plutselig forteller noe betydningsfullt, eller den kan være planlagt på grunnlag av noe man har hørt barnet fortelle.

• Vær rolig og ta imot det barnet sier.
• Unngå å stille ledende spørsmål
• Ikke lov barnet at dette blir en hemmelighet mellom deg og barnet. Forklar at du må si fra til andre voksne dersom det er nødvendig for å ivareta barnet.
• Bekreft følelser: «Jeg hører at du ble lei deg da…
• Ikke spør direkte hva barnet følte midt i en historie, det kan være en avsporing.
• Bekreft det barnet har sagt. Sikre at barnet blir tatt på alvor, vis interesse for det som blir sagt.
• Gi barnet gode pauser – ikke avbryt.
• Si: «Kan du fortelle mer om det du sa?» og: «Hva skjedde da du …?» Unngå spørsmål som barnet kan svare «ja» og «nei» på.
• Dersom barnet formidler skyld, er det viktig å holde fokus på at barnet gjorde det beste det kunne i situasjonen.
• Vær oppmerksom på at barnet faktisk kan oppleve å få det verre etter samtalen, fordi konsekvensene av samtalen kan bli annerledes enn hva barnet hadde sett for seg på forhånd.
• Vær klar til å avslutte samtalen når du eventuelt har fått nok informasjon til å overlate oppfølgingen til barneverntjenesten. Marker en avslutning og oppsummer. Gi barnet alternativer til å kunne snakke mer. Forklar barnet hva som vil skje videre dersom det er mulig.
• Snakk med nærmeste leder for å avklare hva dere gjør videre med informasjonen.
• Følg rutiner for eventuell kontakt/melding til barneverntjenesten.
• Pass på at samtalen ikke drar ut i tid.

Den som har mest kontakt med barnet får ansvar for å koordinere innsatsen:

• innkalle til tverrfaglige møter
• foreslå dagsorden
• innkalle til ad hoc-møte ved behov
• lede møtene
• Introdusere nye samarbeidspartnere
• gi beskjed til de som ikke skal møte, eller følge opp/avslutte arbeidet
• Involvere foreldre/barn
• skrive referat/tiltaksplan