English contents Skalere tekst Øke kontrast

Torghatten


- det eventyrlige fjellet.

Torghatten, den gjennomskutte trollhatten, et av verdens mest særpregede og kjente fjell. Få er så nasjonal og internasjonal, men samtidig også bærer av vår lokale identitet. På flere måter et hellig fjell ...
Torget, Torgar, Torga – et navn til undring og strid:. Navnet kan komme av marked- / handelsplass (slavisk); eller av at hullet er øyet som ser (2); eller av sprekker / kløfter / huler i hatten; eller av samisk – støtte / følge etter / lede, dvs Torghatten som veiviser (22); eller av vanskelig skjærgård (tor-gar av g.norsk).(23) Hullet i Torghatten
 
 
Torghatten er av regional og nasjonal betydning for reiseliv, friluftsliv og naturmangfold. Et møtested for opplevelse og utfoldelse. Torghatten er besøkt av fastboende og turister, av unge og gamle, av kunstnere og konger. I 1838 begynte ”Prinds Gustav” rutegående dampskipsfart på Nordlandskysten, et tidsskifte var i emning.(2)
 
Allerede i 1848 beskrives utfarten til Torghatten på denne måten: ”Om Sommeren ligger der Fartøier i den bekjendte Møhavn, og da er der mangfoldige, der besøge denne meget sjeldne Naturmærkværdighed. Forresten er samme ofte besøgt af forskjellige fornemme, saavel uden- og indenlandske Personer” (5). På fjellveggen kan sees noen historiske inskripsjoner.
 
På sin Norgesreise i 1873 kom kong Oscar II til Torghatten 14.7. Tusen mennesker hadde møtt opp. Trafikken økte særlig etter at Tysklands siste keiser Wilhelm II i 1889 startet sine sommerreiser i Norge. Brønnøyværingen Johan Nordhuus, med tilnavnet ”keiserlosen”, var i mange år med på hans turer. Kong Haakon og dronning Maud var her 18.07.1907, ledsaget av Frithjof Nansen. Haakons navnetrekk ble risset på hullets østre vegg. (2).
 
På trettitallet gikk en ”avismann” igjennom hullet på ski og fikk omtale i amerikansk presse. På femtitallet la våghalser planer for gjennomflyging med småfly. Det ble med planen og bra er vel det. Vi kjenner gjennomtrekken. Etter at Brønnøysundbrua kom i 1979 ble det ferjefri forbindelse til øya Torget. Trafikken økte på den fjorten km lange veien fra Brønnøysund sentrum. Etter det har Torghatten fått 10.-50.000 besøkende pr. år.
 


TORGHATTENS OPPRINNELSE

Det er minst to perspektiv på hvordan dette naturens mesterstykke ble til – en fantasifull og en vitenskapelig. Begge er kanskje like fantastiske, som fjellet selv. Først de vitenskapelige teoriene: Torghatten gir en viktig bit av historien om hvordan dette landet ble til. I området er det lesbare vitnesbyrd i berg – tegn på dramatiske hendelser for nesten 500 millioner år siden. Her er spor etter kontinentkollisjoner som førte til dannelsen av den kaledonske fjellkjeden.(25)
Bergarten i hullet er en granittisk gneis. Det ellers så harde fjellet hadde sine svakheter. Vannet og frosten gjorde arbeidet; sakte – stein for stein. Sprekkene ble stadig større og i tidenes løp til hule og tunnel. Torghatthullet, denne natur i megaklasse, har vært et geologisk symbol på havnivå, landheving og istider. Her er også andre severdigheter som jettegryter, flyttblokker, strandflater, rullesteinsområder og flere huler.
Hullet er bearbeidet av veldige krefters spill, med vann og isbreer som aktører. Det nevnes tre prosesser som kan ha bidratt til skapelsen: Havbølger etter issmelting, og / eller plastisk is i sig, og / eller kraftig vanntrykk i bunnen av tykk is:

Den første teorien dreier seg om havbølgenes bidrag: De siste tre millioner år har det her vært flere titalls, større og mindre, istider.(26) I disse periodene ble enorme vannmasser omgjort til is og denne tynget landjorda ned. I perioder mellom istidene steg havet igjen. Noe langsommer steg landjorda, men enkelte steder ble landhevingen opp til 190 m. En antar at etter siste nedsmelting var havet høyt i 2-3000 år. Den nordøstlige åpningen i Torghatten, øverste i ura, ligger 140 moh. ”Midt i hullet” ligger bunnen på 112 moh, for så igjen å stige til 120 moh ved åpningen mot sørvest.(9). Torghatten må da ha blitt skapt på en tid, da landet her lå 140-160 m lavere enn i dag og havet tilsvarende høyere. Og havet sto da på med all sin velde - flo og fjære, brenninger og havstrømmer. Da landskapet begynte å heve seg fra havet, fulgte hatten og hullet med.
 
Thorghatten

Flere spor antydes for å underbygge bølgekraftens betydning: Først ved, at hullet ligger i samme høyde som gamle strandlinjer, terrasser og strandvoller. Vi ser dem tydelig i fjellene rundt Brønnøysund. Det er også funnet havdyr i huler som nå ligger mye høyere enn dagens havoverflate. Videre ved, at fjellsidene i hullet er glattet, slik som tilfelle ofte er mot åpne hav. Også i dag er det brenninger som vasker ut huler i havets nivå. (9, 15) – Likevel, kan utfordringen i Torghatten være å dokumentere bølgeslikkende overflater i tilstrekkelig høyde. (16)
 
Den andre teorien handler om plastisk is i sig: En antar at maks isdekke ved Torghatten, for ca. 20.000 år siden, var rundt 1000 m.
Denne isen har seget fra øst mot vest, med stort trykk mot underlaget. Kanskje har også isbreen bidratt ved at is har blitt presset igjennom hullet – som en slags åpen kaviartube. Isskuring skal være observert på flere bergflater, i og ved hullet. – Utfordringen, i forhold til denne teorien, er at hullet går i nord-sør retning, og ikke i isens hovedretning fra øst mot vest. Denne hypotesen kan heller ikke begrunne starten på prosessen, fra sprekk til liten tunnel.
 
Den tredje teorien er kraftig vanntrykk i bunnen av tykk isbre. Når Torghatten har vært dekket av tykke ismasser under istidene, så kan fossende vann med sin hastighet og trykk ha bidratt til å grave ut sprekkene i fjellet. På samme måte som vi finner jettegryter høyt til fjells, på i dag tørre plasser. Ved stien opp til Torghatten finns det også jettegryter.(16).– Kanskje er svaret en kombinasjon av alt dette. Uansett, av veldige krefter ble Torghatten og hullet langsomt til.
 

SAGNET OM TORGHATTEN:


Så, de fargerike versjonene: Torghatten er et dramatisk fjell fra sin fødsel. Så kom menneskene, og etter hvert alle mytene.
Kong Chulalongkorn (1853-1910) av Thailand (Siam) reiste her i 1907. I reisebrev til sin datter var kongen forundret over likhetstenkningen i Norge samt Torghattens figur: ”Dette er et fjell som i form av minner om en kvinners hatt som hun har på seg når hun går på torget … Det er mange legender og fantasier rundt fjellet, noe i likhet med ”Ta Mong Lai”- legenden vi har i Siam. … Da vi kom til nordsiden, så vi fjellet med et stort hull i midten, noe i likhet med det gjennomhullede fjell i Pathalung. Men hullet i dette fjellet tok seg bedre ut, fordi det er nøyaktig i midten, både fra side til side og fra topp til bunn.” (3)
 
 
Mye kan tyde på at i samisk mytologi var Torghatten et av flere hellig fjell. Johan Randulf, prest i Nærøy 1718-1727, skriver om dette i 1723. Han nevner fjell som Lekamøya, Heilhornet, Torghatten og Alstadhaugs Tinder: ”… alle saadanne Field for hellige og kaller dem Saivo”. F.eks. Torghatten Saivo. På sørsamisk ”saajve-vaerieh”. I den samiske myntologien var det tre nivå: Himmelen, jorden og underverdenen. Saivo tilhørte den siste.(17) Stedsnavnet Torget kan stamme fra den samiske uttalen ”Dåårja”, i betydning støtte / følge etter / lede. Torghatten som veiviser langs leia er kjent.(22)
 
Torghatten er et øye mot leia, ”som ser med usovendes Øye” (jfr. Petter Dass). For mang en viking, en fisker, en reisende langs ”Nordvegen” har fjellet vært et kjært seilingsmerke. Sjøfarende tok av seg hatten for å hilse – her ved "porten til Nordlandene". Høvedsmenn brukte sagnene for å lære ungguttene å ”navigere”. Historien ble fortalt på seilasen nordover til Lofotfiske og sørover til Bergen med tørrfisk. Det ble lettere å huske 40 mil (eller 215 nautiske mil) mellom Vågakallen og Lekamøya. Og de kunne derved styre ”trykt” sin båt.
Her har vi natursagn av ypperste klasse. En eventyrkyst verdig. Den har egga folkefantasien i tusenvis av år. Mytene ble skapt og påvirket av datidens livsvilkår. Sagn har gått fra generasjon til generasjon, fra bygd til bygd. Trollfjellene står i en romslig rekke, Nordland på langs. Spunnet i en lang og vakker tråd av nordlandsk fantasi. Landskapet fikk ansikter, styrke, svakhet og den evige lengsel etter kjærlighet. Bildene gulner og ekkoet ble borte, men våre troll ble til vakre fjell. De står der til glede for sjøfarende og de som våger seg opp i dem. Har du opplevd stormfulle dager på sjøen eller vår lyse sommernatt; ja da forstår du hvorfor fjellenes skapelse ble som de ble. – Hvis du tviler på at dette er sant. Så er jo fjellene der som bevis i urokkelig ”gråstein”.
 
Sagnet om Torghatten

 

”Nord i Hålogaland satt to mektige konger: Vågakallen og Sulitjelmakongen, med Vestfjorden mellom seg. Begge hadde sine sorger. Vågakallen sin ulydige sønn Hestmannen og Sulitjelmakongen sine sju viltre døtre, som han hadde sendt til Landego, hvor også Lekamøya var. En kveld får Hestmannen se Lekamøya og de sju søstre bade i sjøen ved Landego. Et eneste blikk tenner hans heftige attrå til Lekamøya, som han beslutter å røve ved høgste natt. Til hest i full rustning, med bølgende hjelmbusk og kappen slengt om de sterke skuldre jager han sørover på sitt midnattsritt. Jomfruene oppdager ham og flykter i all hast til de ikke orker mer. De sju søstre oppgir flukten og kaster seg ned ved Alstahaug. Bare Lekamøya fortsetter flukten mot sør, mens kongen i Brønnøyfjellene står og iakttar den ville jakt. Da nærmer dagen seg på gylne skyer. Brønnøykongen ser den skuffede beiler legge pil til buen, men da slenger han sin hatt i veien og redder Lekamøya. Ti pilen suste fra strengen i samme stund og gikk så vidt gjennom hatten som falt ned ved Torgar, idet solen rant. Alt ble til stein. Slik lyder sagnet.”
(Kort versjon – en av mange)

 

 

 

Her er muligens to av sagnene samlet til ett. De var fagre møyer og store kjemper, og fikk en skjebne verd giganter. I sin iver glemt de hvor kort vårnatta er. Slik ble landet i eventyret til. Det er mange versjoner om hvem som deltok og hvor de kom fra. Alt etter fortellers ståsted. Er starten på Landego, i Lofoten eller på Tjøtta?

 

 
 
Flest varianter har vi med hvem som kasta hatten: Var det kongen i Brønnøy eller Sømna eller Harm eller Andalen? Var det ”kallen i Skarsfjellet” eller hatten hans ”Torgar som i Storbørjå heng”? Var det Dønnamannen eller Suliskongen? ”Det er en sværing som har båret den hatten”. Eller var bare Torghatten der og derved kom i veien for trollspillet?
Det er en pil som skytes etter Lekamøya, men i en moderne variant er det en kanonkule. Pilen falt i sjøen og ble borte, sier enkelte. I andre sagn finner vi pilen igjen i ulike øyer. En tredje sier at det er stein som kastes og at øya Melstein er trollsteinen Det er først og fremst merkene etter ”Lekamøen”, som en hører om i nyere tradisjon. Hun badet ikke, men baket da hun måtte flykte. Derfor finner vi bakstefjøla, ”spåa” og kjevlet på Tjøtta eller som deler på Vega og Leka (18, 19, 20, 21). Fotsporene hennes sees tydelig flere steder. Brudesløret hennes veit vi av. Til og med ”lorten” hennes finnes. – Så mange historier; og vi skal besøke dem etter tur. Bli med inn i vår eventyrverden.
 

TORGHATTEN SITATER

Petter Dass (1647-1707), vår dikterprest,
beskreiv i sin ”Nordlands Trompet” Torghatten som "usovendes øye". Et øye som aldri sover, som våker over Nordlands folk og rikdommer. En hatt som galant ble slengt av for å redde Lekamøya. – Hva er vi villig til å våke over og redde i dag? ”Ved samme Land-Strekning og Klipper er sat En Fierding fra Brønøe den stoere Torg-Hat, Som seer med usovendes Øye, Og aldrig saae Argus med sine saa klart, Alt havde han hundred til hundred bevart, Han sigted` og aldrig saa nøye; Og det er den Klippe med merkelig Top, Som haver for andre paasættet sin Kop En Hat udaf Kampen hin haarde; Hvorunder den haver sit Øye bereed, Som aldrig af Søvnen kand vorde forleed, Ey heller tillukket kand vorde: Thi GUd og Naturen saa dannet det har At midt giennem Klippen staaer aaben og bar Et Hul moxen rundt til at skue, Der skinner igiennem baad` Himmel og Dag, Der finde de Fugle saa sikkert et Tag Og Geden saa roelig en Stue.” (1).
 
Francesco Negri (1623-1698), italiensk prest.
Slik refereres det fra hans ”dramatiske” reise til Nordkapp i 1664-65:
”I Nærø prestegjeld så han en ø som kaltes Sklinden, og som undertiden forsvinner for tilskuerens blikk. Han passer Torghatten og finner et dyr som ikke er mindre skrekkelig enn sjøormen, en umåtelig stor fisk som kalles sjødrake og som har en mengde horn eller armer med hvilke den griper fast i fiskernes båter og trekker dem under” (3).
 
Gustav Peter Blom (1785-1869), ”Eidsvoldsmann” og amtmann,
sier dette etter en reise gjennom Nordland i 1827:”Helgeland er det for Naturskjønhed meest blottede District i Nordlandene, naar undteges Lofoten, hvor Tanken om Natur-Skjønhed ikke kan opstaae uden som Savn. … Maleren, der med Henrykkelse dvæler ved Sogns og Hardangers Fjelde, hvis Top bedækkes af evig is, imedens deres Fod bekrandses af rige Frukthauger, vil forgjæves i Torghattens raa Steenmasse, skjønt dens gjennemborede Bug gjør den til et Natur Under, i de syv Søstres skyhøie Spidser eller i Lurøe-Fjeldets golde Top finde en Gjenstand, der skal friste hans Pensel. Alt er koldt og haardt, og man gruer ved at vende sig mod nord, …” (9). – Til tross for en slik ublid omtale, har uttallige turister og kunstnere latt seg inspirere av Torghatten.
 
Leonie d`Aunet (1820-1879), fransk forfatter og journalist.
Som ung reiste hun forbi her i 1838 med dampskipet "Prins Gustav". På vei til å bli den første kvinne på Spitsbergen. Minst like kjent er hennes store kjærlighet til den berømte Victor Hugo (1802-1885), som noen mener har hatt en finger med i beretningen om den store reisen. Skildringen kom ut i Paris i 1854 (eller 1867).(27) Ved Torghatten møter hun knivmaker Peter Walsøe Nielsen Bugge, da 36 år og bosatt på Helløya:
”… I nærheten av dette fjellet fikk vi besøk av en liten mann som kom roende til dampskibet og med ivrige geberder gav tegn til at han skulle om bord. Han var velkledt, i grønn ulldress og med fin, hvit skjorte. I motsetning til sine landsmenn hadde han velpleiet hår. … Så snart han var kommet på dekk, åpnet han kurvene, som inneholdt et stort utvalg av kniver i alle størrelser. … som er av beste kvalitet og dessuten meget pene på samme tid kunstneriske og primitive. Skjeftene er utskåret med utsøkt smak, … Den lille mannen virket kvikk, våken, nysgjerrig og svært omgjengelig. Etter å ha satt ham i godt humør ved å kjøpe et anselig antall kniver av ham, kom jeg i prat med ham. … Om vinteren laget han kniver, … Om sommeren fisket han, og nøt dagen.
Hans festdager var dampskipets anløp. Da tok han frem sin grønne bryllupsdress. … å selge mange kniver, drikke vin og snakke med en masse mennesker, - det var for ham alle nytelser på ett brett. Det var på samme tid hans torvdag, hans nyttårskveld og hans karneval, alle årets forlystelser og adspredelser konsentrert på noen få timer. Mot kveld gikk han ned i båten sin igjen, med lommene tunge av penger, hodet tungt av vin, og rodde tilbake til sitt isolerte hjem. Han hengte på plass den grønne dressen og begynte straks å drømme om neste gang han skulle ta den frem igjen. Hvor mange mennesker finnes det ikke i Paris som har vin, sol og selskap hver dag, og likevel kjeder seg? Lykke er et relativt begrep”.(24)
 
John A. Nordhuus (1785-1863), bonde og stortingsrepresentant,
utga i 1848 ”Beskrivelse over Brønøe hovedsogn”: ”Hvert Aars St.Hans-Nat besøges Torghatthullet af en Mængde, især unge Mennesker, der ofte medbringe deres Violiner og andre musikalske Instrumenter, og naar der spilles inde i Hullet, høres fra alle Sider et meget behagelig Echo.” (5) – Denne tradisjonen lever videre i dag – i Torghattfestivalen og i Korfestivalen.
 
Henrik Scharling (1836-1920), dansk teolog og forfatter som var her i 1865:
”… For å komme til Brønnøysund uten å bese Torghatten ville være det samme som å komme til København uten å se Rundetårn eller til Rom uten å se Paven. … Det var en deilig nordlandsk sommerkveld, den gyldne aftenhimmel og de rødlig glødende fjell rundt omkring speilet seg i det klare vann. Det var som om vi rodde i et hav av skinnende gull” (2).
 
James Monroe Buckley (1836-1920),
amerikansk forfatter, som i 1884 besøkte Torghatten: ”Det er ikke mulig å tenke seg en mer henrivende kontrast enn synet av hullet innvendig og fjellene og havet mot øst og engene og bondegårdene mot vest. Utsikten over sjøen med sine utallige fjell og skjær, sett fra dette gigantiske teleskop, er ubeskrivelig vakker og imponerende” (2).
 
"I trolldans med nasjonalballetten"
Jacob Børresen (1857-1943):
Den svenske kong Oscar II reiste til Nord-Norge også i 1903. I hans følge var kontreadmiral Jacob Børresen, en herre som kunne mer enn sitt sjømannskap: ”…og hele den storartede natur langs Helgelandskysten passerede revy for oss i skiftende belysning: … Torghatten som en gammel stadsraadhat flydende paa vandet oppe i nord, og inde mod land et vidunderligt følge af topper og tinder…” (3).
 
Arne Garborg (1851-1924),
forfatteren fra Jæren, skreiv om Torghatten i ”Ei finneferd” (1905): ”Inn i berget kryp då me småtussane som best me vinn og vågar, mange av oss då. Fyrst bèr det nedyvi, og snart er me på botnen; der lyfter gråsteins- kvelven seg yvi oss som ein trollhimil; bergtekne er me no. Men snart bèr det uppyvi att; og me kravlar og kliv, til dess me stend i opningi på hi sida. Der ser vi me ut yvi eit øysprengt solglimande hav som ytst ute kvitnar saman med himilen. Herleg er utsyni; soleis må heimen sjå ut for gudar i sky. So me er i ljosheimen enno” (3).
 
Fridtjof Nansen (1861-1930): 
Vår polarhelt og fredsprisvinner gir i “En ferd til Spitsbergen” (1920) følgende omtale: ”Altid er den like vidunderlig denne seilasen langs Nordlandskysten. Den tar en mest sterkere for hver gang. … Torg-hattens runne, tunge jutulhode stiger over småøene, med hullet i pannen. Trolløiet glaner stivnet i dagen efter Lekamøen som flykter langt der i syd” (3).

Karel Capek (1890-1938):
Under den voksende trussel fra nazismen skrev tsjekkeren Karel Capek den visjonære romanen ”Salamanderkrigen” i 1936. Samme år var han også på reise til Norden:
”Der finnes også på øya Torget et fjell som kalles Torghatten, som er boret tvers igjennom på midten av et digert hull eller en gang; det er langt og høyt som en gotisk katedral; jeg har vært der og tror at det opprinnelig var en revne i berget hvor fjelltoppen raste ned og lagde et tak; men om det finnes et annet sagn om opprinnelsen til Torghatten, at den kanskje ble lagd av riser, kan det óg være sant, og jeg gir meg.
På øya Torget bor det omtrent et dusin mennesker; de ernærer seg alle sammen på å selge tranebær, limonade, prospektkort og kråkeboller; en pike, rett og ubevegelig som en trefigur, solgte til og med en eneste liten, rød rose; det må være den største sjeldenhet her. Dessuten er det en vakker utsikt fra denne gangen i berget til begge sider av Torghatten: et opalaktig hav med blå holmer. – ”Faller ikke berget over oss?” spør den engstelige sjelen. – ”Ne-e-ei. Det holder et par tusen år til.” – ”Så vær snill og skynd deg herfra ! Fort”! (3).
 
Thorvald E. Solberg (1882-1967)
var bosatt i Bindal på 1920-30-tallet. Slik starter hans roman ”Kors eller hammer” (1945): ”Men alle speider de etter gudens øye. For Torgar er enøyd som selve Odin, og hellig. Hvem har gitt Torgar sitt ene øye, hvem har hamret hullet tvers gjennom fjellveggen og latt øya bli seende? Spør sjusjerna, spør vindenes og villværets guder, spør nordlys ! Sagn følger sagn, gammelt folk forteller unggutten hvert sitt – slik de har hørt det fra far sin. … Det er mot solglitteret og den blånende sommersjøen som vasker steingudens føtter,...” (4).
 
Kaare Espolin Johnson (1907-1994):
Billedkunstneren bodde her i distriktet i en periode i 1951.
Hans lokalkunnskap kommer tydelig fram i bilder og tekst (1953):
”… Men i ryggen har de Torghatten. Kjære, trauste ”hatten”, du ser like gammelmannsaktig koselig ut fra alle de mangfoldige kanter jeg har tegnet deg. Og du skuffer ikke, du hatt. Jeg vet at du har forglemte og fordrømte småtjern og myrdrag, huler, ganger og skar i ditt merkverdige forunderlige hode. Jeg har vært overalt, oppå og inni deg. Du er en forsiktig og vis gammel herre, det beste har du gjemt bort og holdt for deg selv. Ditt store berømte turisthull er det minste ved deg. Fra din isse trodde jeg engang jeg så inn i himmelen. To regnbuer var det, en portal av farver fyldt av gulltåke over de syv søstre, snekledt i sol. Det var en stille prakt, …” (10).



TORGHATTEN TURER

1: Opplevelsestur i særklasse:

Fra Indre Hatten – til TORGHATTHULLET
(ca. 140 moh); fra lett tur til moderat tur,
2 km tur/retur, 1½ time, tydelig sti.
Ferdsel på eget ansvar!

2: Opplevelsestur:

Mot Ytre Hatten – fra TORGHATTHULLET
(ca. 140 moh); moderat tur, 3 km,
2 timer (tur 1+2), delvis tydelig sti.

Ferdsel på eget ansvar!
 
Det ville og uberørte; spenningen og stemningen. Torghatten er utpekt som vår største severdighet, av helgelendingene. De fleste besøkende går opp til hullet fra østsida, fra P-plassen. Opp tar det rundt 30 minutt med rolig gange. Stien er delvis tilrettelagt – de eldste trappetrinnene er sannsynligvis fra 1870-årene. Oppover lia går vi mer og mer inn i ei kløft med steile vegger. Øverst i ura er den beste utsikta inn i hullet. Snur vi oss mot nord ser vi Brønnøysund og de Sju Søstere i det fjerne. Vi blir små på vår vandring i hullet – 166 m langt, 28-75 m høgt og 10-28 m breit. Stort nok til å sette fantasiene i sving. En veldig hall – stor nok til at en fullrigget nordlandsjekt kunne ha kommet igjennom. Selv de mest blaserte blir imponert.
 
Ved Torghatten skal vi vise vår storslåtte natur og vår nordlandske gjestfrihet. Dette med forsiktig og naturvennlig tilrettelegging som underbygger naturfenomenet. Bunnen i hullet er kupert og er tilrettelagt med trapp og sti. Hullet er dypest og smalest i det midtre partiet og hever seg mot begge åpninger. Ved sørvestre utgang kan vi nyte utsikta over et kystlandskap i særklasse, med to nordlandske fiskerbondebruk som blikkfang. Her er stedet for å snu, eller du kan gå ned lia til Ytre Hatten. Stien er mer ulent og bratt her. Ei steinur passeres. Hold avstand til den farlige kløfta!
 
I tråd med norsk friluftslivstradisjon sier vi: ”Ferdsel på eget ansvar!!!” – Det har vært mellom en og to millioner besøkende i Torghatthullet det siste 100 år, – og det kjennes ikke til personskade etter steinfall fra taket. Likevel, hullet er dannet av en svakhetssone i fjellet. Taket er ujevnt, mens veggene er stabile. De store blokkene er falt ned for lenge siden, men årlig faller det mindre stein. Spesielt i vinterhalvårets fryse- og smelteperioder. Derfor anbefales ikke ferdsel i perioden fra 01.10 til 01.05. Merket sti igjennom hullet er anlagt på den antatt tryggeste trase´, anvist etter befaringer med geolog.
 
Fortsatt er vi ved det enkle og sjølopplevde friluftsliv. I turen opp til hullet kombineres fysisk aktivitet, med vill og dramatisk natur, med storslått utsikt og innsikt. Eller, hva du føler, tenker og erfarer gjennom et besøk ved Torghatten.


3: TORGHATTEN TOPP
moderat topptur, 3 km tur/retur,
1½ time, delvis sti og merket
 
Noen sier at Torghatten er verdens- berømt fordi ”det er hullet som synes, ikke fjellet” (6). Vel, fjellet kan sees på lang avstand. Torghatten har virkelig form av en hatt. Fra toppen (258 moh) er det utsikt til alle kanter. Vi ser sørover leia til Sømna og Leka. Rett vest mot hundrevis av øyer. Vi ser nordover Torgøya, mot Brønnøysund og kystfjellene langs leia.
De fleste går turen opp til toppen – fra sørsida av fjellet. Enkelte føler at deler av stien er bratt og luftig, men det er i liten grad snakk om klyving. Andre foretrekker ruta opp fra nordøst – over Lesshatten (193 moh). Her er det også ”noen bratte meter” og vi er avhengig av å treffe rett. Toppen er et mye brukt ”fjelltrimmål”.
I beskrivelser fra ”Nordlands Amt” (1907) er vel toppturen til Torghatten overdramatisert: ”Dette fjeld lader sig meget vanskelig bestige fra østsiden og vestsiden og er vanskelig bestigelig fra sydsiden; lettere, om enn besværlig, er bestigningen fra nordsiden; det er de mange spalter i fjeldet, som vanskeliggjør adgangen til toppen” (7). – Gå på eget ansvar!
 
 
4: TORGHATTEN RUNDT Sand, sjø og sol
lett fottur (sykkeltur), 7 km,
1½-2½ timer; gårdsvei, turvei
og bilvei.
Torget er Torghatten og Torgar, men samtidig mye mer. Det er moderne gårdsdrift og åpne land- skap. Det er barnevennlige sandstrender. Det er lave og frodige øyer. Og rundt dem er et virkelig ”støvelhav”. En fottur eller sykkeltur på strandflata rundt det mystiske fjellet er en god start.
Utgangspunktet kan være Torgar Grendehus – først litt asfaltvei, deretter gårdsveien langs Vestvågen, litt turvei forbi Ytrehatten, og til slutt på bilvei fra Indrehatten. På Ytrehatten ser vi heimene til de nordlandske fiskerbønder.
Ta gjerne en tur i fjæra – leite fine skjell og rare steiner, leike i sand og vasse i sjø. På fine sommerdager kan friluftsbassenget ved Indrehatten friste. I mange år har det vært arrangert ”Torghatten Rundt” på 2. pinsedag.
 

5: Minnetur: FLYULYKKA i TORGHATTEN
fra lett til moderat tur, 1½ km tur/ retur, 1 time, delvis sti og merket.
Den 6. mai 1988, en kveld med lave tåkeskyer, fløy et fly inn i Torghattens vestvegg. Alle de 36 ombord omkom. Widerøeflyet kom fra Trondheim og Namsos; og ulykken skjedde under innflygingen til Brønnøysund. Ulykkesflyet hadde en høyde på 170 moh da det smalt. Minstehøyden ved innflyging over området der flyet kolliderte, var satt til 400 meter. Flyet, av typen Dash-7, hadde fire motorer og ble regnet som et av de sikreste passasjerfly. Flystyrten var da den alvorligste i Norge på 16 år. Ei minneplate er satt opp på ulykkesstedet i Torghatten – for stillhet, ettertanke og en blomsterhilsen. Nærmere 700 deltok i minnegudstjenesten i Brønnøy kirke, 10. mai 1988.
Statsminister Gro Harlem Brundtland sa i sin tale:
”Vi er ikke flere her i landet enn at en tragedie som denne påvirker oss alle. Et helt folk føler med dere i sorgen over dem som er borte. Det er ikke mye våre ord kan utrette for dere som nå sitter tilbake. Likevel ønsker vi at dere tar imot disse ordene som hender å holde i; hender som ønsker å si at dere ikke er alene i sorgen. Det er når noen rammes av de harde slagene at våre små lokalsamfunn viser sin styrke og sitt samhold.” (8).
”Du snur ditt ansikt og må se tilbake ti tusen ganger skjer det om igjen. Du går allikevel i livets retning …” (Utdrag fra minneplata).
 
 
 
6: Historisk vandring: - GROTTE- / STEINALDERTUR
moderat tur, 4–5 km, 2–3 timer.
Vår HISTORISKE VANDRING starter med å følge hovedstien ”halvveis”. Etter steintrappa v/ P.Dass-tavla går vi rett fram og opp under kløfta mellom Torghatten og Lesshatten. Her ligger ei hule mot nordøst, ”Svartholet” (115 moh). Den er høy i forhold til bredden, og innover snevres den av. Bunnen er småkupert med fjell og sand. Veggene er glatte og har enkelte fordypninger. Det ligger også ei lita hule nordvest for ”Svartholet”, men denne har en noe ”urein” bunn. I rullesteinene ved Svartholet
Rundt Torghatten er det fem synlige steinalder- boplasser. Disse ligger i rullesteinsområder og sees som groper: I skaret rett øst for Svartholet, støter du på den første hustufta eller dyregrava; en m. djup og en m. i diameter. Hvis du er stille – kan du oppleve korte og intense glimt av de første som ferdes her, da havet sto nitti m. høyere enn i dag. Steinalderfolkene levde i et landskap med flere boplasser. De hadde ulike funksjoner, alt etter årstid og sesong. – Din fantasi utfordres.
 
 
Øst for Lesshatten, i nv/sø-gående skar (55-60 moh), er det en ”renne” i rullesteinene, i overkant av en m. brei og tjue m. lang. Renna ligger femten m. nedafor en tydelig strandvoll. Det er flere groper i området; disse kan være tufter. Over slike groper var det tak, som gammer eller telt. De bygget ofte på rullestein; fordi området var tørt og det trengtes ikke graveredskaper. – To skinnkanoer ligger fjæra. Oppe på strandvollen ligger to fangsthytter. De er bygd av stein og jord nederst. Øverst er reisverket av tre og bein innerst, mens ytterst er det skinn. Du kjenner lukt av råtnende fiskeavfall og røyk. Fisk og skinn henger til tørk. Du hører havsuset. Måser skriker over deg.(11)
 

!! Ferdesl på eget ansvar.
Det anbefales hjelm i grottene, samt lykt i Svartholet
Fortidsminnene på denne turen er fredet etter kulturminneloven.
Det er derfor ike tillat å grave, flytte på stein, eller gjøre andre inngrep.


”Klavin” finner du på nordvestsida av Lesshatten. Dette er den ideelle fangstboplass med fire havnemuligheter. Evnen til å innrette seg etter havets premisser var avgjørende for å overleve. Med dyrkjøpt innsikt om hav og landskap, fant de naturlige havner og strender der bølgene hadde mistet sin kraft. Klavin var et slikt sted. Kanskje boplass i flere tusen år, for 4.-8.000 år siden. Havet tok og havet gav. De spiste fisk, skjell, sjøfugl og sjødyr. De laget klær, båter og boliger av skinn. De fikk ly og varme fra spekk og rekved.(11, 12) Her i Klavin er det spor av ”flere” boplasser; fra 60-75 moh. I et av rullesteinsbeltene, 50x100 m., sees seks tydelige groper. De er en til tre m. i diameter og opptil seksti cm. djup.(13).

”Mildaholet” ligger øverst i ei utfylt kløft nordvest for Lesshatten. Den går femti m. mot sørøst.
"På prekestolen"Fra åpningen går vi ned ei bratt ur, så følger en svakt stigende sandflate. Innerst er det fast fjell i ”golvet”. Hula er høy i forhold til bredden og snevres innover. Mildaholet ligger omtrent 125 moh og har muligens vært bosatt.

I ”Vannholet” (vårt navn!) ligger det et lite tjern i åpningen. Det gjør at en må ha hjelpemidler eller islagt tjern for å komme inn i hula. Kanskje verd et forsøk! Vi stiger opp på ”prekestolen” – et sted for ritualer? Vannholet ligger midtveis, rett øst for stien, opp til
”Minnetavla”.
 
I ”Hattlia”, sv for hullet og nedenfor kløfta, ligger det ni hustufter i rullesteinsbeltet (20x50 m). Tuftene har en diameter på to til tre m. og inntil femti cm. djup. Ei tuft skiller seg ut med sin størrelse på 7x5 m. Boplassen ligger 25-30 moh og var da sannsynligvis i bruk for 3-4.000 år siden.(11,12, 13, 14)
 
Landhevinga gikk fort de første tusenårene etter istida. For 10.000 år siden steg landet med tre meter pr. århundre. Selv om det avtok år for år, ble virkningen nokså tydelig etter noen tusen år. Skjær ble til holmer. Sund ble til dalsøkk. Etter hvert som havet trakk seg tilbake flyttet menneskene etter. Ut fra høyde over havet kan vi antyde hvor gammel bostedet er, ut fra den tro at de primært lå ved stranda og ei god havn.(11) – Her er mye mer enn hullet i Torghatten. Foto: ”På prekestolen”.
 
 
KILDER – TORGHATTEN:
Tekst og foto av Magnar Solbakk (kulturkonsulent i Brønnøy kommune)
med hjelp avmange gode kilder
 
1.         Petter Dass: ”Nordlands Trompet”, J.M.Stenersens Forlag, 3.opplag 1992.
2.         Einar Høvding: ”Torghatten via Brønnøysund”, Brønnøysund Bokhandel, 1959.
3.         Kultursamarbeidet på Sør-Helgeland: ”Litteraturen på Sør-Helgeland …”, 1997.
4.         Thorvald E. Solberg: ”Kors eller hammer”, Steensballes forlag, 1945.
5.         John A. Nordhuus: “Beskrivelse over Brønøe hovedsogn”, 1848 (2.utg. – Helgeland Historielag, 1977).
6.         Landsdelsutvalget: ”Fotefar mot nord – En kulturhistorisk reise i Nord-Norge og Namdalen” (red.: O.Grepstad, K.M.Thorheim, G.Dahl), Forlaget Press, 2003.
7.         Amund Helland: ”Nordlands Amt. Topografisk-….“, andre del, Aschehoug, 1908.
8.         Erland Jacobson, m.fl.: ”Det hendte 88“, KG Bertmarks Forlag, 1988.
9.         Amund Helland: ”Nordlands Amt. Topografisk-statistisk beskrevet“, første del, Aschehoug, 1907.
10.     Kaare Espolin Johnson: ”Bilder fra Nord-Norge” (julehefte 1953); gjengitt i ”Litteraturen på Sør-Helgeland – Sør-Helgeland i  litteraturen”, 1997.
11.     Hein B. Bjerck: ”Steinalderøya – Vega”, Vega kommune, 1989.
12.     Brønnøy kommune, m.fl.: ”Steinalderboplassen” (tavletekst), 1994.
13.     Birgitta Wik (Berglund) / Arne Johansen: ”Befaringsrapport”, 30.06 og 01.07.1988.
14.     Birgitta Berglund (red.): ”Helgeland Historie. Bind 2” (1030 – 1537), Helgeland Historielag, 1994.
15.     Nordland fylkeskommune, m.fl.: ”Geoturisme – geologi, kultur, reiseliv”, forprosjekt, desember 2004.
16.     Jakob J. Møller: ”Torghatten – kunnskapsbasert tursti”, 2007.
17.     Jul i Bindal: ”Heilhornet”, 2009.
18.     Christiansen, Reidar: ”Nordlandssagn”, i Årbok fra Den Norske Turistforening, 1935.
19.     Jenssen, Frank A.: ”Norges fjellverden”, Voksø, Per (red.), Forlaget Det Beste, 1980.
20.     Solum, Gunnar / Johansen, Steinar: ”Eventyrkysten – Fra Rørvik til Træna”, Nye Hojem Trykkeri, 1993.
21.     Nordland fylkeskommune: ”Til Fjells i Nordland”, 1993.
22.     Brønnøy kommune: ”Navnesak på øynavnet Torget – Torga – Torgar”, 1997.
23.     Hans Breckan: ”Torgar Torget, Torga”, Brønnøysunds Avis, 27.09.1997.
24. Lorentz Ulrik Pedersen: ”Fra Brønnøys fortid”, Brønnøysund Bokhandel, 1994.
25. Tom Heldal, NGU: E-post, 10. og 11.03.2010.
26. Ivar B. Ramberg / Inge Bryhni / Arvid Nøttvedt: ”Landet blir til. Norges geologi”, Norsk Geologisk Forening, 2007.
27. Google, 19.03.2010.
 



Sist oppdatert den 24.mar.2015