1.
STEINALDERBOPLASSENE
– et eldorado for fangstfolk i 10 000 år
Du er på rett vei!
«For å komme til Brønnøysund uten å bese Torghatten
ville være det samme som å komme til København uten å se Rundetårn
eller til Rom uten å se Paven.»
Henrik Scharling (1836-1920), dansk teolog, 1865.
Torghatten, landet som steg opp av havet, og som fortsatt gjør det. De siste 2,6 millioner årene kalles «kvartærtiden» – denne har vært preget av rundt 40 istider. Siste istid var fra 115 000 år til 12 000 år siden, og var på sitt maksimum for 20 000 år siden. Opptil 3000 meter tykke isbrekapper dekket bl.a. store deler av Nordvest-Europa. Her ved Torghatten antas det at islaget var minst 1000 meter tykt. For 12 000 år siden dukket Torghatten opp igjen av isen.
Vekten av isbreene presset jordskorpa ned. Da isen smeltet, avtok trykket og landet heve seg. Landhevinga gikk fort det første tusenåret etter istida. Den avtok etter hvert, men virkningen ble likevel tydelig etter noen tusen år. Jorda er fortsatt så lettet over å være kvitt de tunge ismassene at landet fortsatt hever seg. Torghatten er et godt område for å studere spor etter tidligere havnivå. På stien opp til Torghatthullet passeres flere gamle rullesteinstrender, som viser tidligere strandlinjer. Der havnivået en gang har stått og bølgene har herjet.
De første menneskene som kom hit var jegere, fiskere og sankere. I de gamle strandvollene av rullestein er boplassene, synlige som groper. Rundt Torghatten er det minst 70 slike hustufter, i form av groptufter. De eldste ligger høyest i terrenget, mens de yngste ligger nærmere havet. Boplassene ligger fra 100 til 25 moh. Det betyr at folk har holdt til ved Torghatten nesten hele den tida vi kaller steinalder, 10 000 > 1500 år før vår tidsregning. På nordvestsida av fjellet er et av de stedene i verden der spor etter steinalderfolket fremdeles dominerer. Det er også registrert bosetningsspor i noen av de mange hulene og hellerne, som er i og ved Torghatten.
Steinalderfolkene bodde i et landskap med flere boplasser. Disse kunne ha ulike funksjoner – alt etter årstid eller sesong. Ved denne boplassen er det fire hustufter. Groptuftene er runde eller rundovale. Den mest markerte er 3 x 2 m, dybde 0,6 m. Lokaliteten, både beliggenhet og antall hustufter, kan tyde på at dette var en fangststasjon eller en «nødhavn». Vi antar at steinalderfolket var praktiske, og anla sine boplasser til enhver tid nær sjøen og ei lun havn. Boplassene «dateres» ut fra havets historiske høydenivå. Denne ligger i dag 25-30 moh og vi antar at de var i bruk for 6-4 000 år siden. Ellers, dette var havbotn da de første menneskene kom hit for 10-11 000 år siden.
Steinalderboplassene i rullesteinsområdet er FREDET etter kulturminneloven:
SNU IKKE PÅ STEINER! BYGG IKKE VARDER!
Kilder:
• Anna Bergengren / Tom Heldal / Magnar Solbakk: «Torghatten – Landet som steg opp av havet», Trollfjell Geopark, 2016.
• Birgitta Berglund: «Folk på Torget i de eldste tider”, i Brønnøy bygdebok, bind 2, 2011.
• Hein B. Bjerck: «Vega Opplev steinalderøya», 1989.
• Riksantikvaren: "Kulturminnesøk", nettportal, 2024.
• Wikipedia og andre nettsteder, bl.a. tema rullestein - landheving - istider, 2024.
------------------------------
2.
DEN SLIPTE STEINBLOKKA
– stein på flyttefot
Det er Ikke bare steiner som flytter på seg!
- Det er også flere langveisfarende folk ved Torghatten, som møter kortreiste:
«I nærheten av dette fjellet fikk vi besøk …
Han var velkledd i grønn ulldress og med fin, kvit skjorte.
I motsetning til sine landsmenn hadde han velpleiet hår,
og så ut som en elegant turist.
Denne «dandy» var knivmaker og kom for å selge sine varer til passasjerene. …
Etter å ha satt han i godt humør ved å kjøpe et anselig antall kniver av han,
kom jeg i prat med ham. …»
Lèonie d`Aunet (1820 – 1879), fransk forfatter, 1838.
Dette er en stein til å klatre på! Eller du kan bare stå her å fundere. Er steinen ei langreist flyttblokk, som er transportert og slipt av isbreen? Eller er dette bare ei kortreist rasblokk fra Torghatten, som har blitt avrundet av bølgeslag og nabosteiner? Eller muligens en stor morenestein, som er vasket av sjøen? Eller har det vært troll involvert? – Her har det uansett vært sterke krefter i sving!
«Flyttblokk»: Landskapet er preget av istider. Når mengden is og snø var tilstrekkelig stor, så kom breisen «i flyt». Isens mektige krefter skurte landskapet. På sin vei mot vest rev isen også med seg store steinblokker. Med store steiner på slep, ble isen som et digert grovt sandpapir. Denne steinen er avrundet og kan derfor ha ligget nederst i isbreen. Ofte når flyttblokker «stopper» ser en stein som den har presset opp foran seg, og i bakkant blir det ei grop. Noen påpeker at den homogene granittblokka er forskjellig fra den delte granitten i Torghatten.
«Morenestein»: Klimaet varierte mye gjennom siste istid. Brefronten har beveget seg fram og tilbake flere ganger. Rullesteinsområdet langs fjellfoten her omtales som storsteinet bunnmorene. Det er da rester etter løsmasser som isbreen har skubbet foran seg. Det minste materialet vasket havet vekk fra morenen. Derved bidro bølgene til at de gjenværende steinene fikk sin runde form. Slik også med denne skulpturelle steinen.
«Rasblokk»: Det raser i våre bratte kystfjell. I perioder har havets bølger stått på her. Store og små steiner har rugget og gnisset mot hverandre, i århundrer. En havets rullesteinfabrikk. Spørsmålet er: Kan granitten i steinblokka være den samme som i Torghatten? I så fall er den ei lokal rasblokk. Hvis ikke, er den ei flyttblokk som har reist langt. Kanskje ligger svaret i QR-koden!?
Sagn - slike store steiner ble ofte tilskrevet kamper mellom jotner, eller mellom troll. De kastet steinblokkene etter noe eller noen de ikke likte. Senere ble slike blokker forklart med at de var fraktet under syndefloden. På 1800-tallet kom en forståelse av at det hadde vært istid, slik at steinene fikk sin naturlige forklaring.
Kilder:
• Jakob J. Møller / Per T. Fredriksen: «Torghatten Kunnskapsbasert tursti», hefte, 2007.
• Informanter: Tom Heldal, Sigmund Johansen, Bjørn Nilsen, 2024 / 2023.
• Wikipedia og andre nettsteder, bl.a. tema flyttblokker - rullestein - istider, 2023.
• Infotavle: Sundsvoll (Vega).
------------------------------
3.
JETTEGRYTA
– i trollenes matgryte
I noen tiår har det vært konserter i Torghatten,
dette som en del av en korpsfestival, eller korfestival.
De er i den beste tradisjon - slik beskrives det i 1848:
«Hvert Aars St.Hans-Nat besøges Torghatthullet af en Mængde,
især unge, Mennesker, der ofte medbringe deres Violiner
og andre musikalske Instrumenter, og naar der spilles inde i Hullet,
høres fra alle Sider et meget behageligt Echo.»
(John A. Nordhuus, «Beskrivelse over Brønøe hovedsogn», 1848).
Isavsmeltingen er en av de viktigste hendelsene i norsk naturhistorie. Dette i mildere perioder, under og i slutten av istida, for 115 000 år > 12 000 år siden. Isbreer pusser ned fjell som sandpapir. Elver skjærer seg ned som sager, eller borrer seg ned. En gang har frådende og illsinte vannmasser virvler rundt, og skapt denne gryta. En glatt sylindrisk grop i fast fjell. For å skape en jettegryte trengs det mye rennende og roterende vann, litt stein og grus, og tid.
Mange jettegryter, som denne, ligger der det ikke renner vann i dag. Denne er sannsynligvis skapt av en tidligere elv under isbreen. Klimaet varierte også mye gjennom istidene, og i perioder var mye smeltevann tilgjengelig. Først som bekker på overflaten og deretter ned i bresprekker. Til slutt blir det til elever under isbreen. De førte vann og løsmasser med høy hastighet og trykk, som en naturens «høytrykksspyler». Under slike forhold kan det ha gått fort – noe mener at enkelte jettegryter kan ha blitt skapt på noen måneder. Det fins også jettegryter som dannes av bølger eller av vanlige elver.
Jettegryter varierer i størrelse – denne er mellomstor. Her har breelva gravd ut deler av veggen i gryta. En diameter mellom 2,5 og 3,5 meter gir en oval form. Høyden opp fra vannspeilet er på 2,5 m og resterende dybde er 50 cm. Jettegryta er rensket for gjørme og senket til naturlig utløp, men ikke utgravd til bunns. Det var mye stein i den, de er nå lagt i vannspeilet. – Det er også flere jettegryter og smeltevannsrenner i dette dalsøkket.
For spesielt interesserte: Steinen med ringstruktur, som ligger ved jettegryta, har en konsentrisk oppsprekking. Dvs. at steinen har tregt seg sammen. Kanskje en veldig gammel form for forvitring.
«Det var en gang»: Langt om lenge kom menneskene og etter hvert alle mytene. Navnet "jette" kommer av troll eller kjempe. Altså, dette var matgryta til trollet. Andre forbandt dem med Olav den hellige. På 1700-tallet var folk åpne for at jettegryter kunne skyldes geologiske fenomener, men flere mente at de var menneskeskapt – fordi de fantes på steder der det ikke var vann.
Kilder:
• A. Bergengren, T. Heldal, M. Solbakk: «Torghatten – Landet som …», Trollfjell Geopark, 2016.
• Jan Mangerud: «Fantastisk flotte jettegryter», (Facebook), Institutt for geovitenskap, 2021.
• Informant: Tom Heldal. + Wikipedia og andre nettsteder. Tema jettegryter, 2023
------------------------------
4.
STEINARBEIDERNE
– de gamle og nye
Torghatten – trolløyet som aldri sover, som våker over land og folk:
«En fierding fra Brønøe den stoere Torg-Hat, Som seer med usovendes Øye. ...
En Hat udaf Kampen hin haarde; Hvorunder den haver sit øye bereed,
Som aldrig af Søvnen kand vorde forleed, Ey heller tillukket kand vorde ...» (1).
Petter Dass (1647 - 1707), dikterpresten i Nordlands Trompet.
- Hva vil vi våke over i dag?
Folk lærte seg tidlig å forstå bergartenes nyttige egenskaper. De gamle steinarbeiderne i Brønnøy var de som laget flintregnskaper i steinalderen. Det var de som formet gryter av kleberstein i vikingetida. Det var de som hogde kvernsteiner av granatglimmerskifer i 300 år. Det var de som tilpasset stein til minst 1000 fundament for telegraflinja, i 1867-68. Det var de som bygde husmurer og steinkaier.
De gamle steinarbeiderne var også de som bygde den gamle trappa her. Den mest varige tilretteleggingen i Torghatten. Trappa ble trolig bygget for over 150 år siden i forbindelse med kong Oscar IIs Norgesreise. 1000 mennesker møtte opp for å ta ham imot i Torghatten den 14. juli 1873. I de gamle trappetrinnene kan du se Torghatt-granitten, som ble dannet for 470 millioner år siden. Du kan se etter en grå til rødlig granitt, med stripet struktur.
I 2023 tok sherpaer fra Himalaya trappebygginga til nye høyder! Håndverk av internasjonalt format. 14 mann arbeidet i 16 uker, og har skapt kunst og kulturminne av «ei steinrøys». Her er 1001 trappetrinn + litt til. I hullet og ved utgangene er det brukt stedlig stein, mens resten er mest tilført stein. En god blanding av styrke og presisjon preger arbeidet til de nepalske ekspertene. Entusiastiske og yrkesstolte. Meter for meter har store steiner blitt lirket på plass. Med spett og slegge, med hammer og meisel har flere tusen steinblokker blitt tilpasset – stein for stein. Resultatet er imponerende. «Sherpatrapp» er blitt et begrep i Norge – noen hundre er anlagt via firma «Stibyggjaren».
Sherpaene som bygde trappene i Torghatten kommer fra landsbyen Khunde, nesten 4000 moh. Sherpaer er en folkegruppe som bor i fjellområde Himalaya – i Nepal, India og Tibet. Ordet "sherpa" betyr "østlending", men upresist brukt som synonym for «fjellfører». Dette etter klatreekspedisjoner i Himalaya, med utholdenhet og styrke. – Nå også som fenomenale steinarbeidere i Torghatten.
Tilrettelegging understreker attraksjonen. Den skal skape økt sikkerhet og fine opplevelser. Stien er nå tydeligere, jevnere og mer slitesterk. Turen er blitt lettere for flere. Stien leder oss gående dit det er antatt sikrest. Trappetrinn på sørvestsida øker muligheten for at vi tar rundturen. God tur!
Kilder:
• Svein Nord: «På Sherpastier. I skog og fjell med folket fra øst.», Nord 4, 2020.
• A. Bergengren, T. Heldal, M. Solbakk: «Torghatten – Landet som …», Trollfjell Geopark, 2016.
• Informanter: Geir Vetti. Wikipedia og andre nettsteder - bl.a. tema: sherpatrapper, 2023.
------------------------------
5.
TORGHATTEN
– en geologisk attraksjon i megaklassen
«Kjære, trauste «hatten», fra alle de mangfoldige kanter jeg har tegnet deg.
Og du skuffer ikke, du hatt. Jeg vet at du har forglemte huler, ganger og skar
i ditt merkverdige forunderlige hode. Jeg har vært overalt, oppå og inni deg.
Det beste har du gjemt bort og holdt for deg selv.
Ditt store berømte turisthull er det minste ved deg.»
Kaare Espolin Johnson (1907-1994), billedkunstner,
bodde her i en periode på tidlig 1950-tall.
Vi mennesker blir små i Torghatten:
Lengde = 167 meter (m.)
Takhøyde = 29 – 59 m.
Bredde = 10 – 28 m.
Hullets bunn = 140 – 112 – 120 moh.
Hullets volum = 107 000 m3.
Toppen av fjellet = 258 moh.
Det er minst to versjoner om hvordan dette naturens mesterstykke ble til, – en vitenskapelig og en mer fantasifull. Begge er kanskje like fantastiske, som fjellet selv. Hullet i Torghatten er lettere å forstå, når vi har kunnskap om istider, havnivå og landhevinger. Besøk utstillingen til Trollfjell UNESCO Global Geopark i Servicebygget for mer informasjon om den geologiske historien til Torghatthullet.
Klimaendring + Torghatten = sant! Torghatten er ett av våre mest spesielle eksempler på klimaendringer. Mange prosesser har bidratt til dannelsen av hullet. Berggrunnen i Torghatten består av granitt og granittisk gneis, og hører med til grunnfjellet. Det startet med en kontinentkollisjon for over 450 millioner år siden. Det fortsatte med forvitring i et varmere klima (tertiær) – der deler av granitten forvitret til leirmineraler. Forvitringen gjør fjellet svakt nok til at andre prosesser kan vaske ut sprekkene. Den tid kommer i Kvartær, den geologiske perioden vi lever i, som startet for 2,58 millioner år siden. Den ble en lang «unntakstilstand», med rundt 40 istider.
Landjorda ble tynget ned, da enorme vannmasser ble omgjort til tykke isbreer. Torghatten ble skapt på en tid, da landet her lå minst 100 meter lavere enn i dag. Havet sto i perioder på med all sitt velde – bølger og havstrømmer, flo og fjære, frost og is gjorde arbeidet. Millioner av år med nedbryting og utvasking ga resultater. Sprekkene ble til to huler på hver sin side av fjellet. De ble større og de møttes, og ble til en spektakulær tunell. Slik ble Torghatten en geologisk attraksjon i "megaklassen".
Torghatthullet er mest kjent, men det fins minst 15 andre havhuler i dette fjellet. Vi kan her studere alle stadier av havhuler. Noen av disse er 100 m lange, mens andre er så vidt påbegynt. Flere ligger 115–125 moh., på samme nivå som hullet – det tilsvarer havnivå for ca. 11 000 år siden. Andre ligger på 30-50 moh, som tilsvarer havnivå for ca. 8-9000 år siden. For øvrig er Brønnøy et grotterike – vi har også mange andre havhuler samt enda flere kalkgrotter i indre del av kommunen. Området er ei åpen lærebok i hvordan geologiske prosesser har formet et landskap.
Torghatten, som unikt geosted, bidro sterkt til at Trollfjell geopark i 2019 fikk status som UNESCO Global Geopark. Området har verdifull geologisk naturarv av internasjonal betydning. Da Norges geologiske nasjonalmonument skulle kåres i 2010 kom Torghatten med strandflaten på andreplass. Leka, vår nabo i sør, ble nr. 1. Torghatten er naturligvis en av 10 særskilte attraksjoner i Nasjonale Turistveger.
!!! Fortsatt er det naturen som bestemmer her! I tråd med norsk friluftslivstradisjon sier vi: FERDSEL PÅ EGET ANSVAR! – Dette på grunn av fare for steinsprang. Det har vært rundt 2 millioner i Torghatthullet det siste 200 år. Det kjennes ikke til personskader, etter steinfall fra hullets tak. Likevel, hullet er dannet av svakhetssoner. Årvisst faller det stein – spesielt i fryse- og smelteperioder. Derfor anbefales ikke ferdsel i perioden fra 15. oktober til 15. april. Stien igjennom hullet er anlagt på den antatt tryggeste trase´, anvist av geologer. Det anbefales også at en går runden, dvs. ikke tur-retur!
Kilder:
• Anna Bergengren, Tom Heldal, Magnar Solbakk: «Torghatten – Landet som steg opp av
havet», Trollfjell Geopark, 2016.
• Halfdan Carstens: «Torghatthullet», intervju med Stein-Erik Lauritzen, GEO365.no, mars 2014.
• Stein-Erik Lauritzen: «Torghatten i fokus under «Geologiens dag» i Brønnøysund», UiB –
Institutt for geovitenskap, 2015 (tilrettelagt av Terje Erstad).
• Informanter: Tom Heldal og Bjørn Nilsen, 2024.
• Wikipedia og andre nettsteder: - bl.a. tema istider, havnivå, landheving, grotter, 2023.
------------------------------
6.
TORGHATTEN
– det eventyrlige fjellet
«Klokken 14, etter lunsj, stanset skipet ved Torghatten. …
Det er mange legender og fantasier rundt fjellet,
noe i likhet med «Ta Mong Lai» - legenden vi har i Siam. …
Da vi kom til nordsiden, så vi fjellet med et stort hull i midten,
noe i likhet med det gjennomhullede fjell i Pathalung.
Men hullet i dette fjellet tok seg bedre ut, fordi det er nøyaktig i midten,
både fra side til side og fra topp til bunn.»
Chulalongkorn (1853-1910), konge av Siam (Thailand),
reisebrev til sin datter, 1907.
Torghatten er et dramatisk fjell fra sin fødsel. Så kom menneskene, og etter hvert mytene. Fjellet med hullet har vakt undring så lenge folk har levd her. Torghatten har egga folkefantasien i tusenvis av år, og har skapt natursagn av det ypperste. Landskapet fikk ansikter, styrke, svakhet, og evig lengsel etter kjærlighet. Historier om det gode og det onde. De var fagre kvinner (møyer) og store kjemper, som fikk en skjebne verd giganter. I sin iver glemte trollene hvor kort vårnatta er og ble til fjell da sola kom opp. Slik ble landet i eventyret til.
Torghatten er magisk og mytisk – og en viktig del av verdens lengste eventyr. Trollfjellene står i en romslig rekke, Nordland på langs og litt til. Spunnet i en lang og vakker tråd av nordlandsk fantasi. En hatt som galant ble slengt av for å redde Lekamøya. Det er mange versjoner om hvem som deltok og hvor de kom fra og hvilke spor de har etterlatt. Alt etter fortellers ståsted og livsvilkår. F.eks. skulle Tettingsfossens loddrette fall på 75 meter bli til Lekamøyas brudeslør når Hestmannen fanget henne.
Torghatten er et våkent øye som vokter over land og folk, «som ser med usovendes Øye». Disse eventyrfjellene var også seilingsmerker for sjøfarende. Langs leia mot nord = var nordvegen, som har gitt Norge sitt navn. Sjøfarende tok av seg hatten for å hilse – her ved «porten til Nordlandene». Historiene ble fortalt på seilasen nordover til Lofotfiske og sørover til Bergen med tørrfisk. Det er lettere å huske en lang seilas med ei god fortelling. Hvis du tviler på at sagnene er sanne – så står jo fjellene her som bevis, i urokkelig gråstein.
Torghatten var muligens et hellig fjell i samisk mytologi. Johan Randulf, prest i Nærøy 1718 – 1727, mener dette i 1723. Han nevner fjell som Lekamøya, Heilhornet, Torghatten og Alstadhaugs Tinder: «… alle saadanne Field for hellige og kaller dem saivo».
!!! Fortsatt er det naturen som bestemmer her! I tråd med norsk friluftslivstradisjon sier vi: FERDSEL PÅ EGET ANSVAR! – Dette på grunn av fare for steinsprang. Det har vært rundt 2 millioner i Torghatthullet det siste 200 år. Det kjennes ikke til personskader, etter steinfall fra hullets tak. Likevel, hullet er dannet av svakhetssoner. Årvisst faller det stein – spesielt i fryse- og smelteperioder. Derfor anbefales ikke ferdsel i perioden fra 15. oktober til 15. april. Stien igjennom hullet er anlagt på den antatt tryggeste trase´, anvist av geologer. Det anbefales også at en går runden, dvs. ikke tur-retur!
«SAGNET OM TORGHATTEN»
(Her er muligens to av sagnene samlet til ett):
«Nord i Hålogaland satt to mektige konger: Vågakallen og Sulitjelmakongen, med Vestfjorden mellom seg.
Begge hadde sine sorger. Vågakallen sin ulydige sønn Hestmannen og Sulitjelmakongen sine syv viltre døtre, som han hadde sendt til Landego, hvor også Lekamøya var.
En kveld får Hestmannen se Lekamøya og De syv søstre bade i sjøen ved Landego.
Et eneste blikk tenner hans heftige attrå til Lekamøya, som han beslutter å røve ved høgste natt.
Til hest i full rustning, med bølgende hjelmbusk og kappen slengt om de sterke skuldre jager han sørover på sitt midnattsritt.
Jomfruene oppdager ham og flykter i all hast til de ikke orker mer. De syv søstre oppgir flukten og kaster seg ned ved Alstahaug.
Bare Lekamøya fortsetter flukten mot sør, mens kongen i Brønnøyfjellene står og iakttar den ville jakt.
Da nærmer dagen seg på gylne skyer.
Brønnøykongen ser den skuffede beiler legge pil til buen, men da slenger han sin hatt i veien og redder Lekamøya.
Ti pilen suste fra strengen i samme stund og gikk så vidt gjennom hatten som falt ned ved Torgar, idet sola renner.
Alt ble til stein. Slik lyder sagnet.» - Bli med i vår eventyrverden!
Kilder:
• Birgitta Berglund: «Folk på Torget i de eldste tider”, Brønnøy bygdebok, bind 2, 2011.
• Reidar Christiansen: "Nordlandssagn", DNTs årbok, 1935.
• Einar Høvding: "Torghatten via Brønnøysund", Br.sund Bokhandel, 1959.
• Wikipedia og andre nettsteder: sagn og eventyr, 2024.
• Samt et utall av turistbrosjyrer.
------------------------------
7.
HAVLANDET
og den typiske nordlending
Ikke alle er like stø på himmelretninger, men hva gjør det når man er begeistret:
«Det er ikke mulig å tenke seg en mer henrivende kontrast
enn synet av hullet innvendig og fjellene og havet mot øst
og engene og bondegårdene mot vest.
Utsikten over sjøen med sine utallige fjell og skjær,
sett fra dette gigantiske teleskop, er ubeskrivelig vakker og imponerende.»
James Monroe Buckley (1836-1920), amerikansk forfatter, på besøk i 1884.
Utenfor Torghatten ligger et av verdens største grunnhavsområder, også kalt strandflaten eller havlandet. I sørvest ser du forhåpentligvis øya Leka – der Lekamøya bor. Landhevingen friga tusenvis av øyer, holmer og skjær. For 400 år siden flyttet folk ut til dette øyriket. Tømmer og ved ble hentet inne i skogrike fjorder. Mellom Torghatten og Leka fantes det på et tidspunkt rundt 20 bosetninger, med etter hvert minst 200 mennesker. Herunder to skolekretser (Horsvær og Hortavær), to fiskemottak, og to poståpneri. – De vitner om levd liv i et værutsatt øyrike.
Den typiske brønnøyværing og nordlending var fiskerbonde. Slik var det i minst 1000 år. Fiskerbonden var et kjønnsdelt arbeidsfellesskap. Kvinnene var bønder og mennene var fiskere. De samarbeidet om innhøstingene. Jordbruket ga mest sjølforsyning – det ga mat på bordet. Småbruket ga kjøtt, melk, ull, egg, poteter, og muligens korn. Kvinnene tok seg av matlaging, barnestell, omsorg for syke, husflid, fjøsstell og annen gårdsdrift. – Kvinnene var først oppe og sist i seng.
De måtte alltid regnet med havet – havet gir, og havet tar. Fisket gav betalingsmidler til varer de ikke kunne produsere selv, samt til betaling av skatter og avgifter. Mennene måtte være gode og arbeidsomme fiskere – deres plass var i båten og naustet. Mennene var ofte borte fra hjemmet i lange perioder av gangen. – Her var det mye handlingsbåren kunnskap, fra generasjon til generasjon. Både gutter og jenter måtte tidlig lære seg arbeid og ansvar.
Livet som fiskerbonde var preget av hardt arbeid, nøysomhet, ressursutnytting, og mangesysleri. Torgværet er en samling småøyer sørvest for Torghatten, kan stå som eksempel. Her var sju mål åker og eng. De fikk 30 høylass, herav mest fra utslått. I 1875 fødde de tre kyr, to kalver og sju sauer. Utsæden var ½ tønne bygg, tre tønner poteter og 24 alen ble brukt til rotfrukter. Det meste av tida var nesten alle fiskerbønder leilendinger. Eiendomsforholdene i Brønnøy var i 1723: 1,5 % odel, 25 % kirke, og 73,5 % godseiere.
Her var også egg- og dunvær, med samvirke mellom kvinner og fugl. De ville ærfuglene ble «husdyr» for noen uker, ved at det ble laget reir i små tre- og steinhus. Ærfuglens takk var lett og varm dun, som ble renset og gjort til dyrbar handelsvare. Mellom Torghatten og Leka var det 2–3000 hekkende ærfugl, rundt år 1900. I Horsvær (Sømna), skulle Brønnøypresten (1842) ha sin andel, med bl.a. 11 mark renset dun (tilsvarer 2 duntepper) + 800 ærfuglegg (!?).
På 1960-tallet var "havlandet" fraflyttet, etter 400 års bosetning – i arbeidets og slitets navn. Fiskerbonden var blitt historie også her. Samfunnet hadde utviklet seg fra naturalhushold til pengehushold – fra sjølberging til forbrukersamfunnet.
Du ser mot et kystlandskap som nesten ble verdensarv. Øyene i Bindal, Sømna, Brønnøy og Vega, med Torghatten som en "indre grense", er et kystkulturlandskap i særklasse. Dette øyriket var i 1997 foreslått, av en nordisk forskergruppe, til UNESCO's prestisjefylte liste over spesielt verneverdige områder. På det tidspunkt var 102 områder i verden definert som verdensarv. Herav Røros, Bryggen i Bergen, helleristningene i Alta, og Urnes stavkirke. (Kommunal Rapport, 23. mai 1997). – Vegaøyan fikk verdensarvstatus i 2004.
Mytologi: Vårherre skapte skjærgården på Helgelandskysten ved å vaske sine hender her på slutten av den 6. dag – og alt var såre vel! Nå ser du utover minst fire naturfredningsområder.
Kilder:
• AOF: "Utmed havet. Kystkvinners liv og virke ...", Tiden Forlag, 1981.
• Bindal kommune: "Bindal Bygdebok", bind 1, 1999.
• Brønnøy kommune: "Brønnøy gård og slekt", bind 1 (2009) og bind 2 (2011).
• Sømna kommune: "Sømna gård og slekt", bind 2, 1989.
• Dagrunn Grønbech: "Kystkvinnen Fiskerbonde og omsorgsbærer", Helgeland Museum, 2010
• Helge A. Wold: "Utvær Bilder fra et nordnorsk hverdagslandskap", Cappelen, 1985.
• Wikipedia og andre nettsteder - bl.a. fiskerbonden, Hortavær, strandflaten, ..., 2023.
-------------------------------
8.
STEINALDERBOPLASS
– tørre hus i rullestein
Her var barn som ler og barn som gråter.
Barn som leker på kanten av den farlige kløfta.
«... Og så de voksne: De var der nok alle,
ikke bare Sterke Nils og Gamle Kloke,
men også Dumme Petter og Pikenes Jens,
brødrene Ball & Styring, søstrene Snille og Søte,
familien Best-ialt og onkel Etterpåklok ... Mr. Prektig i nabohuset ...
Og selvsagt vanlige folk og – som du og jeg.»
Hein B. Bjerck, arkeolog, «Vega opplev steinalderøya», 1989.
Steinalderen trenger ikke å være så langt unna! To skinnbåter ligger i fjæra. Fisk og skinn henger til tørk. Du kjenner et drag av røyk og råtnende fiskeavfall. Fisken er ferdig sløyd. «Kokstein» klargjøres ved bålet. En jeger kommer med jaktbytte. En setter ny flintspiss på spydet. – Slik kan det ha vært her.
Du står ved en boplass som var i bruk for 6 - 4 000 år siden. Den ligger 25 - 20 meter over dagens havnivå, og dermed kan vi tidfeste den til yngre steinalder. Dette ut fra den tro at folk i steinalderen bosatte seg til enhver tid ved strendene og trygge havner.
Mye dreide seg om å skaffe mat og varme. Her var øyekontakt med havet, og nærhet til «matfatet». Her var tilgang til fisk og sjøpattedyr. Det var kort vei til å sanke egg og jakte på sjøfugl. Skjell fant man i fjæra. De laget klær, båter, og telt av selskinn. De fikk lys og varme fra spekk og rekved. Flint til å lage redskaper og våpen fant en også i fjæra.
I rullesteinsfeltet er det 10 hustufter, som vises som groper i terrenget. Det er 5 større og 5 mindre groper. De største er 2 - 4 i diameter, og 20 - 50 cm dype. Ei av tuftene skiller seg ut med 7 x 5 meter ytre mål, og en dybde på 50 cm. I tillegg er det også en heller, på 3 x 8 meter. Antall tufter tyder på at her bodde fangstfolket med sine familier, muligens i store deler av året. Det kan ha vært 20 - 30 mennesker her samtidig.
Rullesteinene gjør boplassen tørr, da regn dreneres fort. Steinene kunne også lett magasinerer varme, fra sol eller bål. Steinalderfolket grov sine små hytter litt ned i bakken, og derved tålte de mer vind. Her var det lett å lage ei slik grop, uten graveredskap. Rundt gropene la de ofte stein og jord. Over gropene satte de opp reisverk av bein eller tre, som de kledde med skinn. Det ble også mer bekvemt med mose og skinnfeller på gulvet.
Steinalderfolkets levesett varte i tusenvis av år, i tett samspill med naturen. Live var nok ofte «steinhardt»! I perioder var de sultne, kalde og utrygge. Andre ganger var de varme, mette og trygge. Havet gir, og havet tar – risikoen var høy. Fangstfolket ved Torghatten balanserte mellom velstand og katastrofe. Kontrastene var store – derfor hadde de ikke noe likegyldige og halvtilfredse liv.
Nordvestsiden av Torghatten er ett av de stedene i verden der spor etter steinalderfolket fremdeles dominerer. I området rundt Torghatten er det funnet minst 70 groptufter, på ulike høydenivå. Det betyr at folk har holdt til her i nesten hele steinalderen, 10 000 > 1500 år før vår tidsregning. En skolelevs «visdomsord»: «Steinalderen var ei fin tid å leve i – det var derfor den varte så lenge». - Vi har bodd her i 10 000 år, og ønsker fortsatt å bo her!
Steinalderboplassene i rullesteinsområdet er FREDET etter kulturminneloven:
SNU IKKE PÅ STEINENE! BYGG IKKE VARDER!
Kilder:
• Birgitta Berglund: «Folk på Torget i de eldste tider», i Brønnøy bygdebok, bind 2, 2011.
• Hein B. Bjerck: «Vega opplev steinalderøya», 1989.
• Hein B. Bjerck: «Forskningsstyrt kulturminneforvaltning på Vega…», Vitenskapsmuseet, 1989.
• Silje E. Fretheim: «Boligtrender i eldre steinalder», Spor nr. 2 – 2023.
• Trine Johnson: «Opprusting av sti ved Torghatten», 2009.
• Riksantikvaren: «Kulturminnesøk», nettportal, 2023.
• Wikipedia og andre nettsteder, bl.a. tema steinalder, 2023.
------------------------
9.
STRANDFLATEN
- typisk norsk
Ikke alle reisebeskrivelser er like presise, men desto mer fargerike:
«På øya Torget bor det omtrent et dusin mennesker;
de ernærer seg alle sammen på å selge tranebær, limonade,
prospektkort og kråkeboller. …
Dessuten er det en vakker utsikt fra denne gangen i berget
til begge sider av Torghatten: et opalaktig hav med blå holmer.»
Karel Capek (1890-1938), tsjekkisk forfatter, fra en "Reise i Norden", 1936.
Fjordene og strandflaten er typisk norsk. "The Strandflat" er også blitt et innarbeidet begrep på engelsk. Strandflaten er det lave landet og det grunne kystnære sjøområdet. Her med tusenvis av lavtliggende øyer, holmer og skjær, som er omgitt av grunt hav.. Den beskrives som pluss / minus 50 meter over / under havflata. Den største delen av strandflaten ligger i dag under vann. «Støvelhav» på folkemunne. Innimellom troner motstandsdyktige og steile kystfjell som «hatter», som ofte er av granitt. Strandflaten avgrenses av bratte fjell i øst.
Denne type landskap fins også i andre arktiske områder, som har vært eller er nediset. Vi finner landskapet på Svalbard og Grønland, men er ellers sjelden på verdensbasis. Her på Helgeland (og i Namdalen) er strandflaten på sitt største, kanskje størst i verden. Den strekker seg nesten 60 km ut fra kysten. Strandflaten har vært kystfolkets livsgrunnlag i flere tusen år – godt egnet til fiske og jordbruk.
Strandflaten vekker undring. I tider med varmt og fuktig klima smuldret berggrunnen opp. Under de etterfølgende istidene ble myke bergarter slipt ned til et lavland av flate øyer og grunt hav. Havnivå, bølgeerosjon, frostforvitring, og isbreerosjon kan forklare dannelsen av strandflaten. Dette kombinert med sjøis og tidevann.
Torghatten er aktuell som aldri før, som et symbol på tidligere klimaendringer og havnivå. Torghatten er på omslaget av boka «KLIMA Hva skjer» (2007). Dette med rette – det var nettopp dramatiske klimaendringer som skapte Torghatten og strandflaten. Under istider bindes store mengder vann som isbreer på land. De siste 2,6 mill. år har det vært 30-40 istider. Når temperaturen stiger og isen smeltet, så hever også jordskorpa seg der isen lå.
Landhevinga ved Torghatten har vært på over 100 meter, siden siste istid. Av de norske kystområdene er landhevingen størst på Helgeland, i Trøndelag og i Osloområdet (årlig 2-4 mm). Slik også ved Torghatten - denne landhevinga har så langt kompensert for stigende havnivå. Men, klimaforskere beregner at havnivået kan stige mellom 43 og 84 cm i dette århundre, avhengig av klimagassutslippene. Ved full nedsmelting av iskappen på Grønland og i Antarktis vil havet stige med 65 meter.
Vi har ellers mye å takke Golfstrømmens for! Den har gitt gode betingelser tross nordlig beliggenhet. Torghatten har felles breddegrad med det Sentralsibirske Høylandet og Beringstredet. Ligger nord for Fairbanks i Alaska, Hudsonbukta i Canada, og Nuuk (Godthåb) på Grønland. Uten denne varmekilden hadde det blitt et temperaturfall på minst 5 grader, og landbruk ville ikke ha vært mulig i Norge. Golfstrømmen har fungert i hundretusenvis av år, men ikke uavbrutt og ikke evig! - Måtte den lenge leve, men «Alt er i bevegelse»!
Sjøen skvulper rolig mot stranda. Her er klart vann og kvit sandbotn. Vannstanden endrer seg, den stiger eller avtar. Daglig har vi tidevannet, skapt av månen og sola. Forskjellen mellom flo og fjære er i gj.s. 168 cm, her ved Torghatten. Fra en flo til den neste er det 12 timer 25 minutter (½ månedøgn). Havnivå varierer også p.g.a. havbølger, lufttrykk, vindretning, og vanntemperatur. – Ta en tur i fjæra, leike i sanden, vasse i sjøen, se på fargerike skjell og rare steiner.
Kilder:
• Ole Mathismoen: «KLIMA Hva skjer», Font forlag, 2007.
• Bjørn Vassnes: "Vår mor Golfstrømmen", Klassekampen, 03.08.2023.
• Info tavler: Leka (2016), og Vega verdensarvsenter (2016 / 2023).
• Kartverket: «Tidevannstabell Torghatten (Brønnøy) 2023».
• Wikipedia og andre nettsteder: bl.a. tema strandflaten, strandlinjer, klimaendringer, havnivå, tidevann, og Golfstrømmen, 2023.